Eventyret til Machu Picchu

Saa var dagen endelig kommet til den mye omtalte Inca Trail til Machu Picchu. Den 7. desember kl 7.00 ble vi hentet paa hostelet vaart i Cuzco, og med oss hadde vi hver vaar duffelbag som maks kunne veie 7kg med klaer til turen som vi fikk utlevert i forveien og en liten sekk til det vi skulle ha av drikke og smaasnacks hver dag. Duffelbaggene skulle derimot baeres av porterne, de mange som arbeider som baerere paa denne turen. Bare for aa forklare litt om hvordan det hele foregaar, saa er Inka leden organisert saann at man gaar i grupper med den turoperatoeren man har bestilt hos sammen med en engelskspraakelig guide. Disse gruppene varierer i stoerrelser fra ca. 8 - 20 personer. Til en gruppe med vandrende turister foelger det ogsaa med en gjeng portere, eller baerere. Disses oppgave er aa baere - telt til hele gruppen (men ikke til seg selv), soveposer, liggeunderlag, mat til hele gruppen og seg selv for fire dager, drikke, et portabelt kjoekken, foerstehjelpsutstyr, oksygen til hoeydesyke turister, servise inkludert kopper, tallerkener, kjeler og gryter, kokkeklaer og kokkehatt, spisebord med tilhoerende duk og stoler til alle sammen osv osv. Dette baerer de saa innpakket i store plastiktepper som de binder fast paa ryggen, mens de paa foettene har sandaler laget av gamle bildekk. Dessuten er deres oppgave og komme foerst til campen eller det stedet lunsjen skal finne sted, slaa opp et stort telt man kan sitte i, dekke bordet, lage maten og soerge for at vi turister har det fantastisk naar vi ankommer - det vil blant annet si at det staar klart en balje varmt vann til hver eneste person og saape som man kan vaske hender, mens en porter deler ut papirhaandklaer, deretter saa fort som mulig servere refrescos eller te, og til slutt soerge for at vi faar mat (som alltid bestod av minst to retter). Jeg og Mikkel ble baade sjokkerte, roerte, imponerte og pinlig beroerte over dette opplegget!!!!

Etter kjoereturen til km82 (navn paa stedet hvor leden begynner og markerer at vi er 82km fra Cuzco) ble baggasjen fordelt paa baererne. Vi var en gruppe paa 8 vandrere, 2 amerikanere, 2 japanere og to fra nederland samt en guide. I tillegg til oss turister hadde vi med oss 12 baerere, dette er tydeligvis et hoeyt tall i forhold til turister og kan variere. Antall baerere kommer an paa turistoperatoerenes priser paa turen (de billigere turene betyr hardere arbeid for baerere, mindre mat og daarligere arbeidsbetingelser), derfor ser jeg det paa som at vi som velger aa gaa denne turen har et ansvar om aa velge en operatoer som er serioes nok og gjoer det best mulig for sine arbeidere, og ikke bare den som tilbyr den billigste pakken. Velger man en noe dyrere tur er man ogsaa sikret at baererne har det godt og er under mye bedre arbeidsforhold. For fem aar siden ble det bestemt at disse baererne hver seg maks kan baere 20kg, mens det tidligere ikke fantes regulering og hver baerer kan ha baert i gjennomsnitt mellom 50-60kg hver - dette er for meg helt utenkelig i forhold til hvor hard turen er, hvilket skotoey de bruker, hvor daarlig baereutstyret er og hvor daarlig betalt denne jobben er.

En annen forhaaldsvis ny regulering for aa bevare leden saa godt som mulig er antallet vandrere paa turen som er regulert til 500 personer hver dag, dette tallet inkluderer baade turister, baerere og guider og man regner med at det hver dag er ca 200 turister som gaar - resten arbeider for disse.

Tilbake til selve turen....

Foerste dag er en relativ enkel dag aa gaa, man gaar ca. 10km i overkommelig terreng og ser noen mindre ruiner underveis. Allikevel var det en fantastisk dag med straalende sol og vakker natur. Underveis fikk vi servert en fantastisk lunsj og naar vi ankom leiren (flere timer etter vaare baerere) var alle teltene slaatt opp og vi ble servert te og popcorn og kjeks. Senere fikk vi middag og tilhoerende peruviansk vin. Den totale stigningen denne dagen er 250m og er bare barnemat i forhold til de andre dagene. Campen hadde en fantastisk beliggenhet og ut av teltluken vaar saa vi rett inn i perus nest hoeyeste, snoekledde fjell. Det kan ikke bli bedre! Heldigvis var vi ogsaa en ganske liten gruppe saa den foerste dagen ble ogsaa brukt til aa bli bedre kjent med hverandre.

Dag to er kjent som helvetesdagen og den dagen jeg har gruet meg lang tid - dgaen bestaar kun av motbakke i 12 km med en stigning paa 1200m, deretter to timers vandring i bratt nedoverbakke. Campen for foerste natten laa paa 3000m, og det hoeyeste punktet paa den andre dagen er 4200m. Vi begynte i rolig tempo, og guiden presiserte gang paa gang at dette er den hardeste dagen og at hver og en tar den i sitt eget tempo. Derfor gikk vi mer eller mindre fritt hele denne dagen i de godt aa vel 8 timene det tok. Heldigvis for mitt vedkommende var den ikke ualminnelig har - derimot var det en fantastisk dag med tanke paa de mange forskjellige typer vegetasjon vi gikk i gjennom. Vi startet i en dal med noen smaa hus og landbruk, deretter gikk vi gjennom en tropisk skog/cloudforest med saa mange forskjellige groennfarger, traer og blomster hvorpaa vi etter dette entret et fantastisk fjellandskap med nyanser av oransjt, groent og brunt!! Hele veien gikk vi bare og noet den fantasitkse levende naturen og tenkte hele tiden at verden ikke blir vakrere, men det fortsatte den og bli for hvert eneste skritt. Naar vi etter 6-7 timer kom opp paa den hoyeste toppen var det noen meget tilfredse vandrere som kunne se hele veien vi hadde gaatt samme dag, fra 3000m hoeyde nede i dalen. Det finnes ikke en mer tilfredsstillende foelelse! Deretter gikk turen to timer rett nedover i bratte trapper foer vi ankom camp nummer to. Nok et herlig maaltid, men dog ogsaa tidlig i seng etter en lang dag.

Dag tre er den lengste men ogsaa den vakreste dagen, med opptil flere ruinbesoek og en blanding av oppoverbakke, nedoverbakke og flatt terreng. Faktisk saa ble dette den hardeste dagen, kanskje fordi vi var trette i bena fra dagen foer, men for min del ogsaa fordi jeg startet vandringen med kraftig diare - dessuten er det en hard start paa dagen med to timers bratt klatring. Heldigvis ble magen bedre etter noen timer og varet, utsikten og naturen gjorde at dette var en vanvittig flott dag tross de lange 16km totalt. Jeg og Mikkel har store deler av turen vaert maalloese og det eneste vi har sagt til hverandre er `Det er saa vakkert`, `Det er helt vilt`, skulle oenske mamma og pappa skulle sett dette osv osv. Vi gikk tom for gode ord aa uttrykk for aa beskrive alt vi saa. Siste aften i campen hadde vi et festmaaltid foer vi gikk for aa sove. Den fjerde og siste dagen starter nemlig tidlig (klokken 4) for aa komme foerst i koen til kontrollposten foer Machu Picchu, og dessuten for aa komme til Machu Picchu foer hordene av turister ankommer i ti tiden. Den fjerde og siste dagen er noe spesiell med 200 turister mer eller mindre loepende turens siste to timer fra campen til maalet, men gikk fint allikevel - og naar man til syvende og sist ser Machu Picchu vokse foran seg langt der nede glemmer man de flere tusen trappetrinnene man har besteget, de mange svettedraapene man har felt og de flerfoldige ukvemsordene man har tatt i bruk da det stod paa som vaerst!! Og JA, det er nok en klisje, men i det man ser byggverket aapenbare seg foran oeynene paa en er alt det foregaaende strevet glemt - det er saa sinnsykt hva de fikk til for saa mange aar siden!!!!

Vaar fantastiske guide avsluttet sin jobb med en grundig, to timer runde paa omraadet foer vi fikk utforske resten selv - jeg og Mikkel bestemte oss for aa klatre opp det store fjellet ved siden av Machu Picchu for aa faa full utbytte av turen - selv om de allerede gaatte 45km sved i leggene klatret vi opp Waynapicchu og fikk med det foersteklasses utsikt (og svimlende hoeydeskrekk) over omraadet. Det kunne ikke avsluttes bedre det hele - solen gjorde sitt til at nesa mi er roed i dag, vaeret var med andre ord upaaklagelig, utsikten likedan og Mikkel og jeg har vel sjelden vaert mer fornoeyd enn det vi var i disse oeyeblikkene....

Machu Picchu er og blir et eventyr av dimensjoner...